søndag 14. oktober 2007

Utdrag fra elàs dagbok. Sted: Bendicion

Nà er det tredje dagen pà fincaen Bendicion, klokken er 8.30, solen steker allerede. Jeg sitter i sengen min, den stoerste i huset, en rikmannseng kaller det det, siden den ikke er bygd selv. Sengen er plassert midt i stuen, og rett overfor den befinner tven seg, som er et kjaerkommet familiemedlem med sine daglige sàpeoperar. Til venstre for sengen er den lille butikken som Marta (min mor) driver. Jeg har observert at hun flittig foerer regnskap i en bok. Det ser ut til at alle som handler hos henne har en egen side i boke sà de kan komme à handle hva de oensker for sà à betale senere. Hun har chips, nudler, margarin, is, brus, `kjaerlighet pà pinne, poelser, ris, kaffe, suppe, buljong og noe smàgodt. Chipsen henger foroeverig rett over sengen min, Diego foreslo at da kunne jeg bare sette meg opp i sengen om morgenen og forsyne meg med chips til frokost. Marta har kjoelskap og jeg fàr kaldt vann, noe jeg setter umàtelig pris pà under de varmeste hoeydepunktene i loepet av dagen. Men nettopp nà fundgerer ikke kjoeleskapet, "No hay luz!"; det vil si stroemmen ikke er til stede for oeyblikket. Vannet har derimot kommet tilbake i roerene, sà vasken kan bli fylt opp igjen. I tillegg til den rennende lyden fra vasken kan jeg hoere vulkanen buldre i bakgrunn ( den har lagd mye lyd idag), og ute i hagen stàr Marta og snakker i mobiltelefonen med barn og barnebarnet sitt.

I gàr hadde jeg to fulgle, nei tre fulgeopplevelser. Kom nettopp pà den tredje fordi hanen som er bundet fast bak meg flakset med de hjelpesloese vingene sine. Hanen liker nemelig à stikke av, sà det er nà blitt noedvendig à holde han i band. Noe som lett kan forstyrre nattesoevnen da hanen fàr for seg at det er pà tide à v`kne kl. 5. Jeg tror han holdt pà i en time i natt, med ca. 7 min mellomrom for hvert gal, akkurat nok tid til à sovne for sà og bli vekt igjen; regne torturen.

Den andre fulgeopplevelsen var en bitteliten blà fugl med vinger som propell. Den holdt seg flyvende med vinger som gikk i hundre mens den spiste nektar fra blomstrene pà traerne. Jeg mistenker at det var en kolibri, men mine fuglekunnskaper er beklageligvis ikke skarpe nok til à bekrefte noe. Sà den tredje fugleopplevelsen, noe av en annen sort, nà kan jeg nemlig bekrefte at det var en kalkun det dreide seg om. Men hvem skulle tro at en kalkun kunne vaere sà skremmende, det falt i alle fall ikke Kristine og meg inn. Vi syntes den foerst og fremst var beundringsverdig for sine flotte fjaer og stolte holdning. Ikke rart Kristine oensker à ta et bilde, men Kristine blingser og glemmer fotoetikkurset vi hadde med Reidulv; hun spoer ikke om tilatelse foer hun tar bilde og det fàr fatale foelger. "Aldri, aldri igjen!" sier jeg. Kalkunen ville nemlig ikke bli tatt bilde av og gàr derfor til angrep. Og det er ikke noe à le av, har du sett kalkunen? Nei! Den var gigantisk og livstruende. En ting var à bli jagd av aggresive hunder i Todos Santos, men à ha en forbanna kalkun med sitt skallede hode, hake som ballene til en àttiàring og fjaer reist til alle kanter; komme halt flaksende, halt loepende etter deg med nebbet klart til à vri deg soennefiller i stykker, er en annen sak. Skjoent "moren" til Kristine ìkke sà ut til à mene kalkunene var noe à vaere redd for, der hun stod og fikk seg en real latterkule, mens Kristine og jeg loep for livet, med hjertet langt oppi nesa!

lørdag 13. oktober 2007

Resturant critc

Hello our dear indian friends and our dear norwegian friends in India. We have been so lucky to become friends with a canadian guy named Erik, also known as Disco Steves friend. Erik did us a great favor when he told us about the resturante Sabor de la India (Taste of India). The resturant is located in Xela, and we have been ther twice now. On the dice the resturante recives the very best from us; a six. Spicy souces, soft chiken, mild rice mixet with cachue nuts and souer creme, pan and frech salads. They also serve chai, but unfortanatly the chai did not quite taste as good as when you guys made it for us. Maybe not so strange, after all you guys are the most exellent chai makers, and I doubt that even the girls staying in India have found a better chai than yours. Defenetly non of us have found better company to sip chai with than you, our favorite indians; Blossom, Komala, Lenin and Boopalan.

Alternative loesninger av problemer man kan moete pà en finca

Klokken er to pà natta, jeg har doeset av i noen timer, men nà har et visst analpress forstyrret nattesoevnen. Det er ikke noe kritisk, men jeg innser at skal jeg fà sove noe mer denne natta er det helt noedvendig à lette pà trykke. Det er ikke spesielt langt til doen, man ser faktisk rett inn pà doen nàr man stàr i kjoekkendoera, sà det er ikke det som er problemet, men selve prosjektet med à komme seg pà do og tilbake uten à vekke hele familien er stadig en provelse. Man kunne kanskje tro at folk sover tungt som stein her pà fincaene, hvor de jobber sà hardt om dagen, men den myten kan jeg trygt si er "busted", her sover de nemlig lettere enn fjaer. Sâ nâr jeg nà ligger her i sengen og kjenner at det kreves mer og mer anstrengelse for à holde analen lukket er grunnen til at jeg ennà ikke har pelt meg pà do den at jeg forsoeker hardt à finne motet som trengs for denne starbasioese ferden til dassen. En, to, tre, klar, gà.. Jeg famler etter lommelykta, finner den etter litt romstering, drar opp myggnettingen, som sà klistrer seg rundt meg som et eneste gigantisk spindelvev, mister nesten motet, men sà tar jeg opp kampen igjen og fàr slosset meg ut. Helt musestille skipper jeg pà meg sandalene og gàr med stoerste forsiktighet ut mot kjoekkenet, ennà har ingen satt lommelykta i tryne pà meg for à se hva som foregàr, som forleden dag, det gàr med andre ord svaert bra. Ute pà kjoekkenet tenner jeg lommelykten og jeg kan se doen stà der à vente pà meg. Porselendo, svaert lukrativt til à vaere pà disse kanter, vi er gode venner; doen og jeg. Men noen gàr galt, forferdelig galt... nedtrekksystemet er nemlig slik at man tar en balje med vann og heller ned i dassen, da skal alle ekskrimenter forsvinne ned avloepet.. men nei da, baesjen nekter à la seg trekke ned, den er for fast, temmelig ironisk nàr de fleste av oss sliter med rennebaesj. Slik jeg misunner de andres ubalanserte mager nà og forbanner min egne stabile avfoering. Jeg kjenner panikken gripe taket om meg, forsoeker desperat à fylle pà mer vann, heller pà, proever med ekstra stor rennefart, men ingenting skjer, den velfargede sjiten har funnet seg til rette. Klokka gàr og jeg vet min "far" snart kommer ut for à se til at jeg ikke blir voldtatt her ute. Faen, faen. Jeg kikker desperat rundt meg, jeg trenger et hjelpemiddel, jeg trenger noe à fà dytta driten ned med! En pinne, genialt, flaks at doen er plassert midt i jungelen og pinner er et lett bytte her. Jeg skynter meg à plukker opp en passende stor pinne og kjoerer pà.. nà skal du ned din stae jaevel, NED sa jeg. Men nei da, den nekter plent, den er rett og slett for stor, har hoert noe om det à vàre for stor for hoelet foer, men har aldri latt meg overbevise. Nà derimot innser jeg at min avfoering ikke er beregnet pà denne guatemalske posjelensdoen, forbaskede greier. Tikk, tikk, "far" er oppe fra senga og vandrer urolig rundt der inne, jeg trenger en loesning og det litt kvikt. Tar en titt pà den sà langt udugelige pinnene i hànda og skjoenner hva som mà til, baesjen mà vekk og siden den ikke vil ned sà mà den opp. Jeg gjoer nok en forsoek med jungelpinnen min, men denne gangen i stede for à dytte ned stikker jeg forsiktig pinnen inn i avkommet, vrikker den inn pà pinnen og ja, det funker. Forsikte loefter jeg den brunfargede forbannelsen opp av doen, som poelse pà pinne tar jeg den med ut i skogen og med et kraftig kast sender jeg den ut i skogens slukende moerke og krysser fingrene for at ingen har tatt en stjernetur nettopp der ute denne natt. Vel fornoeyd med à ha funnet en loesning pà den noe pikante situasjonen gàr jeg smilende inn i huset. Klokken er to femten pà natta, lyset er pà i stuen/soverommene, far er oppe og gàr og ser svaert lettet ut for min tilbakekomst, bror har reist seg for à strekke pà seg, mor mà ogsà pà do, de andre ligger fremdeles i sengene, men alle som en er vàkne. Jeg priser meg lykkelig for à ha blitt kvitt nattens noed, men kjenner ogsà godt at privatlivets gleder er noe fravaerende her pà en finca i Guatemala.

torsdag 11. oktober 2007

Finca California


Onsdag 26. september ble kjernegruppa splittet opp. 3 skulle til Bendicionog 3 skulle til California. Frida kjoerte foerst alle seks til California. Der ble Ragnhild, Fanny og Marta sluppet av etter en taarevaat farvell, mens de tre resterende fredsdeltakerne ble kjoert videre til Bendicion.

California og Bendicion er to av fincaene (smaa bondesamfunn)som gjennom Kab´wil har faattlaan til aa kjoepoe seg egen jord. Her paaCalifornia har de hatt produksjon i seks aar.; blandt annet med kaffe, gummi, bananer og storfe-drift. Vi har vaert saa heldigeaa faa lov til aa delta i tre av produksjonene. Foerste dagen ble vi tildelt hver vaar familie. Ragnhild sin mamma heter Antonia, Fanny sin heter Manuela og Marta´s mamma heter Katarina. Alle familiene har smaa barn, og vi ble raskt gode venner med dem.

Paa en vanlig dag vaakner vi altfor tidlig av en tidsforvirret hane som galer kl 03.00 om morgenen. Vi kniper oerene igjen og sover til kl. 06.00. Da er det allerede fult liv i huset og frokosten er alt paagod vei. Forvaar del begynner arbeidsdagen kl 07.00,og da har vi hatt ca 5 min paa aa forberede oss mentalt paa hva dagens arbeid skal inneholde. Dette er fordi beskjedene ofte kommer litt i siste liten, og planleggingen er litt mañana, mañana.

De foerste dagene deltok vi i gummiproduksjonen. Arbeidet besto av aa gaa fra tretil tre og male en gul strek i renna hvor gummien siver ut av treet. Dette blir gjort for aa unngaa at treet skal faa sykdommer. For oss var dette ganske tungt siden klimaet her er veldig tropisk. Hoey temperatur og luftfuktighet bidrar til at vi raskt blir slitne. I tillegg er terrenget i skogen ganske ulemt, og det blirderfor masse gaaing opp og ned.

Det kanskje morsomste, artigste eller loegnaste vi har gjort er aajobbe i fjoesen. Der vasset vi med moekktil knaerne og hoppet opp og ned som noen drittunger; bokstavlig talt! En av de mange gangene vi har prist oss lykkelige over vaare kjaere stoevler. Vi har ogsaa tilbrakt to hele arbeidsdager med aa gjete kyrne. Dette innebar at kyrne gikk paa gressplenenaa spiste mens vi satt aa saa paa.
Kaffeplukking var kanskje det vi hadde sett mest fram til foer vi kom. Det var veldig artig aa proeve, men det kom klart fram at effektiv kaffeplukking krever erfaring. I loepet av 4 timers arbeid plukket vi tre tilsammen 1/5 av det én mann plukker paa samme tid!

Etter arbeid spiser vi lunsj og vasker oss i badebassenget vi er saa heldigeaa ha her paa fincaen. Ettermiddagene tilbringer vi enten sammen med de haerligebarna i familiene, eller saa sitter vi tre sammen og skriver dagbok, leser og filosoferer over livets mange haerligheter. Foreksempel over de enorme iskremene vi skal spise naar vi kommer hjem til Xela.

Vi tar som regel kvelden tidlig. Det tar ikke mange minutter etter at middagen er fortaert kl 7, foer vi har kroepet godt ned i soveposene under myggnettingen. En kveld utartet seg derimot litt anderledes for Marta. Hun var dypt inni en bok da hun plutselig hoerte hysterisk skriking rett utenfor huset. Rett inntil husveggen naa nemlig en lang, tjukk, roed slange! Siden Marta er livredd for slanger, har hun i etterkant trokket ekstra forsiktig i gresset hvis hun maa ut av huset etter moerkets fall.

Familiene er veldig innkluderende her paa California. Vi er blitt en del av familien, og er derfor med paa det familien gjoer. Soendag er den store markedsdagen. Da kler man seg ekstra fint og gjoer seg klar til ukas innkjoep i San Antonio. Byen ligger en 20 minutters humpete kjoeretur unna. Tilsammen var vi 20 personer som kjoerte til markedet paa ett og samme lasteplan. Det gaar for seg slik at vi sitter paa kanten og holder oss fast i staalstenger paa utsiden av lasteplanet. Her i Guatemala blir bilen aldri full og det er alltid plass til minst to til.

Foerste valgrunde i Guatemala gikk av stabelen soendag 9. september. De to kandidatene som gikk seirende ut var Colomfor UNE og Molina for Partido Patriota. Den avgjoerende valgrunden finner sted 4. november. I mellomtiden foeregaar det heftige valgkampanjer her i Guatemala. Vi var selv vitne til en av Coloms mange taler. Loerdag 6.oktober kjoerte vi inn til San Antonio sammen med noen andre fra California. Her fikk vi hoere Colom snakke om elendigheten som vil finne sted dersom han ikke blir valgt, i motsetning til hvor bra det blirdersom han blir valgt. Kontrasten mellom de to situasjonene var ganske droey: seier til Partido Patriota vil bety blod og doed, mens seier til Colom vil medfoere liv og nyskapning. Dette hoeres kanskje litt voldssomt ut for oss, men det er viktig aa huske at borgerkrigen ble slutt forbare 12 aar siden. Derfor kan disse sterke ordene ha stoerre paavirkning paa en guatemalteker enn eventuelt en nordmann, nettopp fordi blod og doed var en realitet for mange guatemalatekere.

Ellers har vi baade vasket klaer i elven og blitt veldig flinke til aa klappe tortillas. Myggstikk og loppebitt er ogsaa blitt en del av hverdagen. I begynnelsen til stor frustrasjon, men vi innsaa til slutt at vi maatte omfavne dem som vaare venner.

Vi har hatt det veldig bra her, men merker at livsstilen og klimatet tar paa for tre vikinger fra nord. Men foerst og fremst har det vaert veldig laererikt, og vi er alle enige om at oppholdet her er en opplevelse for livet.


Todos Santos

Her kommer en litt forsinket bloggoppdatering fra Todos Santos, byen vi gikk to uker paa skraakskole i.

Todos Santos er en relativt liten by. Det bor ca. 2000 innbyggere i bykjernen, mens ca 30 000 mennesker holder til i fjellene rundt. Disse trekker ned til Todos Santos naar de skal paa marked og ved andre spesielle anledninger. Det betyr at onsdag og loerdag, som er markedsdagen i byen, har et yrende folkeliv.

Spraakskolen vi gikk paa heter Escuela Hispanomaya de Español y Mam. Her fikk alle tildelt hver sin spansklaerer, og vi hadde en-til-en-undervisning 4-5 timer hver dag. Som de nerdene vi er tilbrakte vi ogsaa mye tid paa skolen utenom dette. Skolen ble et naturlig samlingspunkt hvor vi kunne slappe av, bruke internett, se en film eller bare vaere sammen. Skolens hyggelige koordinator, Erik fra Canada, bidro til at vi foelte oss velkomne.

Undervisningen var alltid paa ettermiddagene, saa formiddagene stod til vaar egen disposisjon. Samtidig hadde Erik mange ideer til hva vi kunne fylle dagene med. Vi var paa fjellturer, besoekte barneskolen og laerte aa veve.

Alt i alt var vi paa tre turer. Den lengste og mest interessante gikk til El Torre: Mellom-Amerikas hoeyeste ikke-vulkanske fjell. Turen startet klokken 06.30 om morgenen, med en busstur et lite stykke opp i fjellene. Her begynte vi den harde stigningen opp mot toppen. Vi la raskt merke til at den tynne luften gav utslag paa kondisen. Vi pustet og peste, og det gikk veldig sakte oppover. Etter to lange timer naadde vi endelig toppen. Det var isende kaldt, men veldig fint paa tross av det lave skydekket. Vi befant oss over skyene og overalt stakk det opp fjelltopper fra skyene. Blant annet tittet vi bort paa den hoeyeste vulkanen i hele Mellom-Amerika. Da vi skulle ned igjen bestemte Erik, guiden vaar, at vi skulle foelge en annen og litt lenger loeype ned. Dette virket som en god idé, helt til vi mistet stien. Vi tumlet ned bratte skraaninger i tett skog blant meterhoeye planter, og det var flere en én som gikk paa trynet! Heldigvis klarte Erik aa redde oss inn paa rett sti til slutt, og vi kom oss trygt ned til veien. Her fikk vi haik med en tilfeldig forbikjoerende "grise-bil", og naar vi kom inn paa lasteplanet var det tydelig at grisene hadde vaert der bare timer foer!

Vi var ogsaa saa heldige aa faa besoeke en barneskole i nabolandsbyen Tsunul. Foerst observerte vi hvordan en vanlig time foregaar. Etterpaa fikk vi selv muligheten til aa laere barna noe. Vi laerte foersteklassingene "hode, skulder, kne og taa", og til andreklassingene laerte vi aa telle til ti paa engelsk. Morsmaalet til folket i Todos Santos og omraadet rundt er et indianerspraak som heter Mam. Barna laerer spansk foerst naar de begynner paa skolen. Derfor var ikke spansknivaaet saa hoeyt. Barna oevde seg fortsatt paa aa si hva de het og hvor gamle de var. Undervisningen foregaar derfor paa begge spraak. Ungene synes det var veldig stas aa faa besoek, og ble helt i ekstase da vi dro fram kameraet. En stoerre gjeng linselus har vi aldri moett foer! Ungene var utrolig blide og herlige, og vi koste oss veldig mye i lag med dem.

Stort sett alle innbyggerne i Todos Santos gaar til daglig i tradisjonelle klaer. Klaerne har fantastiske broderier, og farger i lilla, rosa og blaa. Det var morsomt aa se hvordan folk i alle aldre brukte de tradisjonelle klaerne; fra barnebarn til besteforeldre. Hos ungdommen saa vi at det ble eksperimentert med en egen vri: kaps bak-fram og band-t-skjorter til de tradisjonelle buksene. Alle vi jentene synes at kvinnedrakten var helt nydelig, og paa frigjoeringsdagen var Fanny saa heldig aa faa laane en drakt av spansklaereren sin.

Nasjonaldagen, 15. september, blir ogsaa i Todos Santos feiret med barna i fokus. Alle skolebarna var kledd i forskjellige kostymer og gikk i parade gjennom sentrum. Den loerdagen skinte sola ekstra sterkt, klaerne var ekstra fine og bollene paa bakeriet smakte ekstra godt. Men heller ikke i Todos Santos skinner sola til enhver tid. Nasjonaldagen er en stor festdag paa ekte flatfyll-vis! Allerede klokken 16.00 var mennene godt i gang med drikkingen, og alkoholproblemet var godt synlig i gatene. Mange steder henger kriminalitet og alkoholisme sammen, men i Todos Santos var det ikke slik. Der var det de mange loeshundene en burde passe seg for.

Etter to uker med intensiv spanskundervisning foelte vi oss alle litt bedre rustet til aa moete de kommende utfordringene. Vi tok farvel med familiene vaare, satte oss paa lasteplanet paa Walters pick-up og var paa vei "hjem til Xela".